Vi hadde egentlig tenkt å la det være med importer for en stund, men så fikk vi en mulighet til å reise til området alpakkaene kommer fra. Der alpakkaer lever slik de gjorde opprinnelig, på store og flotte grøntområder blant høye fjell og andre spennende dyr og mennesker. Rolf dro til Chile, på grensen til Peru og Bolivia, høsten 2011, og her er hans reisebrev!

Verden begynner å omfavne alpakkaene som de fantastiske fiberprodusentene de er, og vi i Knapper Alpakka liker de også av mange andre grunner. Så hvordan har de det der de først ble avlet fram? Dette ble som en pilgrimsferd å regne, og samtidig skulle vi plukke ut en gruppe alpakkaer til oss og andre av best mulig kvalitet. Både spennende, lærerikt og litt nervøst. Hvis vi skal anskaffe alpakkaer vil vi helst se de selv, så det var ikke tale om å la en agent plukke ut dyrene for oss, selv om det er vanlig. Å se dyrene i levende livet er noe helt annet enn bilder og statistikk!

Reisen

Det går ingen fly direkte til Chile fra Norge, så det ble en lang flytur fra Norge til London, fra London til Miami, til Santiago og deretter til Arica, Chile. Jeg så ned på de høye fjellene. Mer eroderte enn våre i Norge, men flotte og mye, mye høyere.

I Santiago møtte jeg vår agent Geoff, som skulle være min følgesvenn og hjelper på denne turen. Geoff er kjent av de fleste i alpakkasamfunnet som en erfaren mann med høy status i Chile og ellers. Han og hans firma ABQ Alpacas har sendt mange alpakkaer til store og små oppdrettere verden over i mange år, og har fortsatt oppdrag for nye og gamle kunder.

 

Til slutt var jeg endelig i Arica, porten til alpakkaenes rike og slutten på både Chile og Atacamaørkenen. Midt ute i ingenmannsland, kan man si, for når man flyr inn er det ingenting, så ingenting, så plutselig en by, så ingenting igjen. Et nesten surrealistisk syn. Du skjønner hva jeg snakker om dersom du tar en tur selv. Arica er svært spansk-inspirert, som de fleste steder i Chile.

Til Altiplano 

Dagen etter landingen lastet vi opp i pickup-en og dro avgårde på “motorveien” opp mot og inn i fjellene.

Da vi kom litt opp i fjellene, og etter å ha sett et utall minnesteder for trafikkdrepte (!), fikk jeg se denne fantastiske utsikten mot dalen som leder ned til Arica:

 

Langt der nede ser dere vingårder og annet jordbruksland. Ørkenen velter ned fra begge fjellsider. Et flott skue.

Opp i disse fjellene skulle vi:

 

En lang kjøretur senere var vi endelig i Putre, som skulle bli vårt utgangspunkt for ekspedisjoner opp i fjellene til alpakkabøndene:

 

Det første hotellet var greit nok. Jeg er ikke en som trenger luksus og rommene hadde alt jeg trengte, trodde jeg. Det viste seg senere at når kulda kom på natten merket man hvor utett rommet var, og pleddene som var tilgjengelig var sårt utilstrekkelige. Jeg fikk  bronkitt...

Under er et bilde av de første alpakkaene jeg så. En alpakkabonde flyttet dyrene sine, lamaer, alpakkaer og sauer, til beite gjennom byen hver dag. Koselig. Dyrene visste åpenbart nøyaktig hvor de skulle.

 

Under ser dere en av hovedgatene i Putre. Ikke akkurat et travelt sted, men banker du på døra er det koselige folk i hvert hjem!

 

Torvet:

 

Utsalg av kunst og håndverk fra Aymara-indianerne:

 

På et lokalt spisested serverte de bl.a. alpakkabiff og alpakkapizza. Her spiste vi noen gode middager, bl.a. måtte jeg jo prøve alpakkabiff.

 

Alpakkakjøtt smaker som storfekjøtt og er slettes ikke dum mat. Indianerne bruker alpakkaer og lamaer til alt og ingenting går til spille.

Ut på alpakkajakt

Så bar det avsted til høyplatået. Mange av fjellene er fortsatt aktive vulkaner, og det gir landskapet en dramatisk vri. Under er utsikten fra en av gårdene vi besøkte først:

 

Den første gården var langt ute i en stor dal omkranset av store fjell, og lå på ca 4000m høyde. Det var helt fantastisk vakkert og jeg trodde jeg mistet pusten av det, men det var nok høyden. Jeg ble sliten bare jeg skulle ta en tissepause, men bonden løp ut i dalen og hentet alle 200 alpakkaene inn selv! Imponerende. Legg forøvrig merke til det skrinne landskapet. Man skulle knapt tro det var mat der. I det fjerne så vi mange andre fjell, også aktive.

 

Flere ganger spurte jeg meg selv "Hvordan kan folk leve her oppe?", men svaret gir seg selv: Hvis alpakkaene og lamaene klarer seg så har folket alt de trenger, og alpakkaer og lamaer trenger ikke stort for å overleve. De er nøysomme dyr, akkurat som sine eiere.

 

Vi var jo ute etter grå. Gode grå er vanskelig å finne samme hvor i verden du leter, men her fant vi et tidlig grått funn. Tett og fin fiber over hele kroppen.

 

De innfødte bruker mye samme teknikk som samene, med tau for å fange inn alpakkaene. Ikke stort med Cameliddynamics her, men de er dyktige med tauet og gir seg ikke så lett. En annen teknikk som Juanito brukte var å snike seg inn bakfra og så ta tak i fiberen. Det er ikke teknikken vi ville valgt, selv med alpakkaer så ukjente med menneskelig håndtering. Det var likevel minimalt med stress for dyrene og alle sjekker var raskt overstått.

 

Hvert interessant dyr sjekkes nøye både for fiberkvalitet og fysikk. Alt fra tenner til hale, og fibertykkelse og tetthet, osv. Vi hadde jo ikke måleutstyr med oss, men om du ikke føler du har erfaring kan det hjelpe å ta med en fiberprøve fra et godt dyr og sammenligne. Etterhvert får du følelsen uten å måtte sammenligne, og du kan sjekke over hele kroppen om fiberen er jevnt fin! I praksis ser man mye etter det samme som dommere på utstillinger sjekker, men vi er også ute etter vår egen smak i skjønnhet og et godt gemytt. Gemytt er ikke bare for vår egen og/eller kunders del, men også for dyret selv da roligere dyr blir mindre stresset av transport og håndtering.

 

Det er fryktelig mye støv i disse områdene, og nesten alle alpakkaene var støvete nesten til skinnet. Det gjorde finhetstesting og fotograferingen litt mer utfordrende. Visse dyr hadde åpenbart svært fin fiber med mye struktur, men støvet skjulte det noe.

Vi var ute etter primært fargede dyr, for vi elsker farger og spesielt grå og svarte. De svarte vi så var stort sett virkelig svarte. Altså ikke brunsvarte som man ofte finner andre steder, men helt svarte. "Negra negra" som indianerne kalte de. Blåsvarte.

Allerede ved første gården fikk jeg oppleve folkets gjestfrihet. Disse alpakkabøndene har nesten ingenting selv, men likevel insisterte de på å gi meg te og mat i sitt knøttlille hus. Husene er laget av stein og mørtel, og takene er vanligvis bølgeblikk. Pipa, som er tvingende nødvendig i et tøft klima som dette, stakk ut enten av veggen eller taket, og det var ikke tett. Gjennomtrekk må være et stort problem.

En koselig dame eide en liten flokk (ca 100) i en vakker dal hvor elva svingte elegant rundt et godt beite. Å komme seg ned til alpakkaene var en liten utfordring for bilen, da veien var knapt bedre enn en smal sti med masse store steiner. Pickup-en fikk kjørt seg. Juanito løp avgårde for å få tak i dama, og underveis fant han en cria som hadde satt seg fast i et gjørmehull der eieren ikke kunne se den. Juanito grep resolutt tak i criaen og dro den opp. Stakkaren var helt utslitt og dekket av gjørme, men stavret bort til mamma. Senere så vi den gå fornøyd tilbake til innhegningen sammen med de andre i flokken, fulgt av eieren.

 

Hver dag gikk vi gjennom flere hundre alpakkaer. Her lønner det seg ikke å være helt nybegynner for du har slettes ikke tid til å sjekke alle. Så du ser etter ytre tegn på kvalitet, som tetthet, mengde, kroppsform, osv. Da kan du sile ut de interessante og jobben går langt fortere. Det blir akkurat det samme om du drar til en toppoppdretter i f.eks. Australia, da ingen oppdrettere har kun toppdyr og jo flere du har å velge mellom desto viktigere er det å ha et bilde av hva en god alpakka er i hodet når du ser utover en flokk.

Farger, farger, farger….

 

Under ser dere en flokk hopper. Hvilke tror du man burde sjekke litt ekstra?

Vikunja

Det var vikunjaer overalt og de er virkelig fantastisk vakre og elegante. Jeg fikk aldri nok av å se på dem! De holder seg gjerne på litt avstand og gode nærbilder er helt umulig for meg å få til med normallinse (50mm).

 

Vikunjaene holder seg vanligvis i små familieflokker og singelflokker. Gutta går fra familien når de blir gamle nok og blir gjerne med i singelflokker av hanner. Derfra tar de turer på egenhånd for å etablere egne familieflokker. Ser du en stor flokk vikunjaer (50-70) er det sannsynligvis hanner da hoppene holder seg i mindre grupper.

I slike landskaper finner man alle de sør-amerikanske kamelidene, men vi så oftest vikunja eller alpakka:

 

Merkemetodene i Andesfjellene er virkelig vakre, med både sløyfer og mer avanserte tafser som under. Disse markerer eierskap, kjønn, hvem far er og mer. Noen er mer forseggjorte enn andre.

 

Flere av alpakkaene vi fant hadde vunnet store konkurranser i Chile og typisk kom disse fra gårder hvor de har en moderne tilnærmelse til oppdrett. Eierne var naturlig nok svært stolte av dyrene sine. Her er ett eksempel, og denne jenta er nå i Norge:

 

På denne gården jobbet de ganske systematisk med oppdrettet, og hingster ble tatt inn fra andre oppdrettere jevnlig. De hadde flere svært gode alpakkaer med premier fra konkurranser.

De produserte også noen fantastiske plagg av alpakka som kunne kjøpes direkte, og jeg kjøpte et vakkert sjal til min kone. Kvaliteten var upåklagelig og minst like bra som du vil forvente fra en kvalitetsfabrikant. Mange er da også med i kooperativer hvor de leverer produkter på bestilling. Her oppe bruker man alle sine evner til familiens beste.

 

Over en hvit hingst med en glimrende kvalitet tross høy alder.

NC Diamond Axe

Under ser dere en svart hingst som hadde en flott fiber for en svart. Eieren var naturlig nok stolt! Denne hingsten står nå hos oss og heter NC Diamond Axe. Jeg så Diamond umiddelbart da jeg kom til gården, og tenkte "den må jeg se nøyere på!". Han var noe spesielt. Rolig, vakker, skinnende svart med tett og fin fiber som er vidunderlig å ta i. Jeg spurte og grov om hvor den kom fra, hva slags bakgrunn den har, resultater for mor og far, osv. Diamond kommer fra en gård med flere store suksesser i svarte klasser. De har produsert flere Champions som er sendt til bl.a. Europa. Han er sjeldent vakker, noe også agenten var enig i da han sa "I haven't seen a better black in years, mate".

 

Blide unger var det nok av og under ser dere to søsken som trener/leker med lasso. Den skal tidlig krøkes som god lassokaster skal bli!

Den ene er alpakka og den andre alpakkabonde :-)

Noen oppdrettere har fått støtte fra staten til sikring mot puma. Pumaene er fredet i Chile, og ikke engang i selvforsvar har man rett til å drepe en puma, så for alpakkabøndene er gjeting, å få dyrene inn i innhegning om natten og sikring med gjerder viktig. Under ser dere typisk pumasikring.

Selv om tap til pumaer ikke var uvanlig, var det ikke noe sinne å spore hverken overfor pumaen eller myndighetene i denne saken. Pumaen er fra uminnelige tider et hellig dyr for de innfødte og skal beskyttes.

Om og om igjen ble jeg fascinert av hvordan beiter for de sør-amerikanske kamelidene så ut. F.eks. stoppet vi på en stor flate fordi jeg mente jeg så noe som rørte seg langt der ute. På bildet av det rustrøde sandhavet er det sikkert vanskelig å se, men langt der ute beiter det faktisk en familie vikunja. Det eneste man kan se som kanskje er mat er noen uttørkede busker.

 

 

I høyden

Flere av dagene så vi på alpakkaer på over 5000m! De første dagene kjente jeg dette i hodet og kroppen, med hodepine og tung pust, men ble etterhvert mer vant. En aspirin hjalp innimellom. Agenten fortalte at visse tåler ikke lengre opphold i denne høyden i det hele tatt, og strengt tatt var jeg usikker på meg selv, men det er lett å glemme plagene når utsikten er så fantastisk vakker og anderledes som her.

 

På grensen til Bolivia går det en elv. Det er nesten bare en bekk på årstiden jeg var der, men det åpner for vassende alpakkaer på leting etter mat under vannet. Antagelig fant de vannplanter som var næringsrike for alpakkaene:

Et italiensk par har tatt en sjanse og startet en koselig overnattingssted i Putre. Anbefales! Vi flyttet hit etter et par netter i det første hotellet. Det er svært kaldt om natten og dyner er det smått med, selv i trekkfulle rom. Det første hotellet, sammen med utslitt kropp etter strabaser i høyfjellet, ga meg som nevnt bronkitt. Helsevesenet er godt utbygget, så god hjelp var lett å finne i Putre . Selv om språk kan være et problem, da mange ikke snakker engelsk, er alle svært hjelpsomme og smilende. Ikke kostet hjelpen stort heller.

 

Se hva de spiser her:

 

Det er helt utrolig hva alpakkaene overlever på og det er langt til vann. Du finner ikke mange tykke alpakkaer der oppe, men det var heller ikke stort med syke og avmagrede dyr. Busken alpakkaene over spiser på er hva vi ville kalt stive pinner eller kaktus, og det ser ikke ut som om det er næring i det hele tatt, men det er åpenbart noe alpakkaene klarer å nyttiggjøre seg oggså i den busken!.

Guanakos!:

 

Guanakoene er lamaens ville variant, og var ofte å se nær mennesker selv om de ikke var på noen måte tamme. Som vikunjane var alle guanakoene vi så samme farge.

Mange alpakkaflokker hadde også lamaer inniblant:

 

Lamaer benyttes gjerne som vokterdyr. De er store og stolte, og tar jobben sin alvorlig.

Bøndene flytter alpakkaene fra sted til sted etter vann og mat, og under ser dere en stor flokk med lamaer og alpakkaer under en slik flytting:

Bøndene har god kontroll på dyra og du ser sjelden mer enn en person som gjeter selv en så stor flokk.

Under ser dere et bilde av forhandling, men dette unge paret med drøyt 400 vakre alpakkaer var også svært nysgjerrige på tips til videre avl og hadde full oversikt over dyra sine:

 

De hadde noen flotte svarte hopper og brune hingster. Noen farmer har mange dyr, men ingen som er gode nok. Andre farmer har åpenbart plukket ut de riktige dyrene å avle på og man finner da også flere gode kandidater der. Enkelte hingster stempler sine kvaliteter på avkommet mer enn andre, og det er bra hvis hingsten er bra, men innimellom må man bare si litt skuffet "på tide å bytte ut hingsten". For dette paret foreslo vi bl.a. økt fokus på en hingst som produserte noen virkelig flotte brune og svarte avkom, mens en annen hingst åpenbart ikke var verdt innsatsen.

Sønnen i huset til paret over var svært nysgjerrig på meg, men var vanskelig å få et smil ut av. Man kunne nesten bli litt nervøs av stirringen:

 

Folket i Chile er hyggelige og åpne. Språket kan likevel være et problem om du ikke kan spansk. Geoff ble tolken min. Men folk spøker og ler likevel, samme om man forstår hverandre eller ikke. Litt armbevegelser, som vi nordmenn normalt ikke er så flinke med, (unntatt kona mi... :-) hjelper mye. En hoppe som en eier var svært stolt av måtte vi gi litt ekstra for, fordi jeg var litt for entusiastisk. Da var håndsignalet ikke til å ta feil av, gnisning av tommer og peke-/langfinger i det globale "gi meg penger"-signalet.

De svarte alpakkaene i Chile er faktisk helt, helt svarte og ikke bare mørkebrune som man ofte ser ellers. Det er rart å se alpakkaer som er så svarte at de faktisk "lyser" svart:

 

Vakker grå:

 

Legg merke til hva de går på. Det ser ut som myk mose, men der tok jeg feil. Da jeg lente meg ned med håndflata først ble jeg grovt stukket av noe kaktuslignende, og dette spiser alpakkaene. Tøffinger.

Alle de fire sør-amerikanske kamelidene er glimrende klatrere, og vi så flere tilfeller av helt utrolige klatreturer i verre terreng enn dette:

 

Ved flere tilfeller kom vikunjaer eller guanakoer brasende ned fjellsider og over veien. Et herlig syn som jeg aldri fikk nok av. Det er litt som å se en flott elgokse rolig løpe over veien foran bilen, men enda bedre. Vinkunjaer spesielt er så vakre og elegante, og tøffe selv om de ser sarte ut.

Under ser dere en klassisk scene utenfor mange gårder. Dette kan være kona på gården eller gårdeieren selv, da mange kvinner drev egen forretning med bl.a. alpakkaer og håndarbeid. Her produserer hun noe spennende av alpakka mens kjøttet fra en alpakka ligger og mørner ved siden av.

 

Det kan se urenslig ut, men så høyt oppe med så sterk sol var det ikke mye insekter eller annet smått å finne. Et par ganger så jeg noen bittesmå fluer, men ellers var det ingenting.

Til sist

Det var ikke mobildekning utenfor byen Putre, så hver kveld snakket kona og jeg lenge på telefonen eller via internett og gjorde justeringer der det var nødvendig i hva jeg hadde plukket ut som interessant den dagen. Selv så langt ute på bygda som Putre hadde man internett tilgjengelig gratis og med helt grei kvalitet.

Etter endt tur var jeg utrolig sliten, men vi hadde fått valgt ut en spennende gruppe dyr. Dere kan sikkert spørre hvorfor iallverden vi valgte å dra til Chile etter å ha importert høykvalitet fra f.eks. Australia, men det er ganske enkelt: Vi ville gjøre noe annet, og vi ville se Altiplano. Vi visste det var gode alpakkaer å finne der ettersom chilenerne blir flinkere og flinkere i sin avl, men problemet er selvsagt å finne de, blant alle som ikke passer våre krav. Ettersom de færreste fører stamtavler over dyrene sine er det en viss sjanse å ta, men det er ikke så uvanlig å ta inn dyr fra Chile som man kan tro. Mange store oppdrettere verden over gjør det jevnlig.

Man må se litt hit og dit etter gull, man vet aldri hvor man finner det! Det man får i vesten som man ikke vanligvis får i f.eks. Chile er stamtavle og full oversikt over bakgrunnen, men i de fleste tilfeller har de dyrene vi plukket ut en kjent bakgrunn. Vi vet f.eks. hvor den grå hingsten kommer fra, hvem som er far og mor, hvordan søsknene ser ut, osv. Den svarte kommer fra en suksessfull flokk av blåsvarte Champions. Du kan ikke slå det opp i et register, men likevel er ikke bakgrunnen ukjent. En kjent bakgrunn gir da heller ikke garantier for godt resultat,  men man øker sannsynligheten fordi man vet hva man har å jobbe med. Mange har kjøpt hingster og hopper med "god bakgrunn" og fått lite moro ut av det. Så usikkerheter er det alltid uansett. Man må finne en suksessfull metode som fungerer over tid.

Om jeg skal tilbake til Chile igjen? Helt garantert! Men neste gang skal kona med og vi vil gjerne ta en tur innom nabolandene også. Sør-Amerika har mye å tilby. Noen av våre kunder har også ytret ønske om å bli med, så her kan mye skje :-)

Nå ser vi fram til avkommene av disse flotte dyrene, men det første som må på plass er litt trening. De er ikke veldig vant til mennesker så tillit må bygges opp, og vi bruker Camelidynamics. Og det funker. Det har vi sett før.